7. februar 1896 samlet 36 sindige underoffiserer seg i Kristiania. Med 1400 kolleger bak seg dannet de vårt forbund. De gjorde det som måtte til for å få gjennomslag for rettmessige krav og bedre tjenestevilkår: De organiserte seg. De startet kampen for de rettighetene til våre over 7000 medlemmer og alle andre i Forsvaret – nyter godt av i dag. Mye er vunnet, mye har vi fortsatt å kjempe for. Pensjon var en hovedsak også i gamle dager! Nå har vi tatt pensjonskampen igjen, gjennom tre rettsinstanser og vi skal følge pensjonssaken videre til innrapportering er på plass, både for de som skal jobber i forsvaret og de for som har gått av.

En styrke for innflytelse

Vi har befestet posisjonen som det største forbundet for militært personell. Størrelse er viktig, men mest som et middel. Med mange i rekkene har vi større tyngde når det skal forhandles, og vi har større utholdenhet når medlemmenes rettigheter skal forsvares. Med LO i ryggen har vi enda sterkere påvirkningskraft i forsvarspolitikken. 

Det er viktig når politikken skal sette retning for forsvarets utvikling, enten det er rebalansering av langtidsproposisjonen eller oppfølging av vedtakene gjennom budsjettene.

NOF har reaksjonsevne når det kreves, og vi har utholdenhet når det er påkrevd. Det har medlemmene merket gjennom 130 år, og det skal de fortsatt få se.

Vi har det siste året kommet langt med viktige saker, senest med T–35 og bonus. En midlertidig løsning er på plass, så jobber vi videre for å få en løsning som treffer alle. Bolig og kvarter er en annen sak som har gitt mye engasjement og mange harde kamper. Nå må vi igjen løfte boligsaken på nytt. Det bygges for lite og det går for sakte.

En historie med påvirkning

Vårt forbund har alltid tatt klare standpunkt når Forsvarets utvikling har vært oppe – og det har skjedd ofte, i alle år! Vi har fortsatt klare synspunkt, og mener det er riktig for forbundet påvirker utviklingen av arbeidsgiveren og arbeidsplassen vår. Samtidig er vi alle medlemmer av det samfunnet og de verdiene Forsvaret skal forsvare.

Protokollen fra 1896

Vi hilste Forsvarsløftet velkommen, som en helt nødvendig styrking av forsvarsevnen. Vi ser med uro på signalene fra statsråd og forsvarssjef om at ambisjonsnivået vil bli senket, når langtidsplanen nå skal rebalanseres, som det heter, i vår. Balanseringen må skje opp mot reelle sikkerhetsbehov, for at vi fortsatt skal ha et balansert forsvar. 

Vi har ikke tenkt å sitte stille når denne prosessen pågår. Vi skal forsvare det som fortsatt må realiseres, innenfor den plan og de rammer Stortinget har vedtatt. Det kan være behov for justeringer når situasjonen har endret seg. Men mindre penger og smartere løsninger er ikke svaret. Nå trenger vi handlekraft og forenkling, og høyere tempo.

Et fremtidig balansert forsvar

Det er ingen fasit på hva som gjør Forsvaret balansert. Men vi må være trygge på at vi får et forsvar der alle deler og funksjoner må virke sammen. Langtidsplanen er et løft, men det løfter oss fra et lavt nivå, opp til hva vi i dagens sikkerhetspolitiske situasjon må se på som et minimum av nasjonal forsvarsevne. Vi kan ikke støtte signalene fra politisk og militær ledelse om å senke ambisjonsnivået, med mindre vi får en langt grundigere begrunnelse, og forelagt oss løsninger som gir like høy reaksjonsevne og større utholdenhet, på land, til havs og i lufta.

Nye løsninger kan gi lavere kostnader på enkelte områder, men vi trenger en ny flåte, vi trenger luftvern og droner, vi trenger å fullføre vedtatt plan for å styrke landforsvaret.

Og ikke bare det: Dagens sikkerhetspolitiske omgivelser er langt mer krevende enn da Forsvarskommisjonen utarbeidet sin rapport og Stortinget vedtok Forsvarsløftet. Vi trenger derfor ikke bare å gjennomføre vedtatt plan. Der det er mulig må vi fremskynde strukturleveransene. 

Tid er en kritisk forsvarsressurs. Vi har bra med penger, men vi har liten tid. Vi må snarest være klare til strid, i verste fall klare for krig.

NOF er 130 år.

Vi har stått i striden før. Vi er fortsatt klare til kamp: For medlemmene, og for Forsvaret.