4 år med fullskalakrig, 12 år under angrep fra Russland

Dette var i 2014, jeg var frilanser og hadde fått kontakt med en paramilitær gruppe som hentet inn informasjon om russiske stillinger ved å sende enkle droner inn over fiendens territorium.

Vi hadde tidligere på dagen kommet til den lille byen Sanytsia Lukanska, angivelig hadde ukrainske soldater noen måneder tidligere tatt tilbake byen fra pro-russisk styrker ved å vente til de under en feiring hadde blitt så fulle at de ikke gjorde motstand.

Bilen vi kjørte var en stor amerikansk van som noen hadde greid å ta fra eiendommen til Viktor Yanukovych da han måtte flykte til Russland tidligere på året.

I dag er det fire år siden Ukraina ble utsatt for en fullskala invasjon fra Russland. Den 24. februar 2022 gikk russiske styrker til angrep fra flere kanter – fra nord via Belarus, fra øst gjennom Donbas og fra sør via Krim. Invasjonen kom etter flere år med økt spenning, særlig etter annekteringen av Krim-halvøya i 2014 og krigen i Øst-Ukraina.

I dag har dronen blitt langt flere og bedre. Den gang for 12 år siden var det ukrainske militære langt mer ustrukturert, noen med forsvarserfaring, men også mange løse grupperinger med mer eller mindre hjemmesnekrede løsninger og uniformer kjøpt inn på et eller annet overskuddslager.

Det som startet som en eskalerende konflikt mellom naboland, utviklet seg raskt til den største krigen i Europa siden andre verdenskrig. Millioner av mennesker har blitt drevet på flukt, tusenvis har mistet livet, og hele byer har blitt ødelagt. Samtidig har krigen endret Europas sikkerhetspolitikk og styrket samholdet i NATO og EU.

Fire år senere pågår krigen fortsatt, og konsekvensene merkes langt utenfor Ukrainas grenser.

Ukrainske soldater ved fronten for 12 år siden. Foto: Torgrim Halvari

Norge støtte til Ukraina er i 2026 er på 70 milliarder kroner og 15 milliarder kroner til sivil støtte. I tillegg har pr 2024 over 70 000 personer med ukrainsk bakgrunn blitt registrert i Norge som flyktninger eller med beskyttelsesstatus.

Tolken og fikseren jeg brukte på mange av mine turer til Ukraina ringte meg 24 februar for 4 år siden, hun var desperat og lurte på om jeg hadde hørt noe om hvordan hun, hennes mann og deres barn kunne komme seg enklest ut av Ukrainas hovedstad. Familien hadde akkurat bygget ferdig sitt drømmehus noen mil utenfor Kyiv. Den lille familien hadde gitt opp et liv i landet de var vokst opp i, russernes forsøk på å okkupere hele Ukraina var dråpen som fylte deres tålmodighetsbeger. I flere år hadde de håpet på at landet skulle få fred, nå fikk de bekreftet at det ikke kom til å skje på lenge. Nå har de som så mange andre ukrainere slått seg til ro et eller annet sted hvor det ikke er krig.

På de siste 4 årene har over 6 millioner mennesker flyktet fra Ukraina, nesten 15 prosent av landets befolkning, samtidig har flere titalls tusener med soldater og sivile falt som offer for krigen, men ukrainerne holder ut.

Den første gangen jeg besøkte Ukraina var under Maidan-opprøret, en ting lærte jeg da om ukrainerne, de ønsker å være et selvstendig demokrati, og de gir aldri opp. Den gangen var torget fylt av telt, sperringer og mennesker i alle aldre. Jeg husker best en eldre mann som spurte meg hvor jeg kom fra, da jeg sa Norge begynte han å gråte og startet å fortelle sin historie. Han var rundt 80 år gammel og hadde sett på nyhetene at folk demonstrerte i Kyiv, han bestemte seg der og da for å delta. Tok på seg sin fineste dress og satte seg på toget i flere timer for å være en del av frihetskampen. Grunnen til at han ble rørt over å høre jeg var fra Norge var at han som ung mann hadde jobbet på et skip som fraktet kull fra Svalbard til det daværende Sovjet. De samtalene han hadde hatt med norske kullgruvearbeidere var ifølge ham noen av de viktigste samtalene han hadde hatt i livet. Som ung mann hadde tanken på frihet og demokrati festet seg.

Den gamle mannen husker godt samtalene han hadde med norske gruvearbeidere. Foto: Torgrim Halvari

På en av de neste turene til Ukraina reiste jeg ned til byen Antratsyt i Luhansk fylke for å besøke noen barnehjem som jeg skulle skrive en reportasje om. I de 2-3 dagene jeg var der fikk jeg oppleve hvordan en hel by kan gå fra det ene til det andre. Byen gikk på under et døgn fra å være en relativt normal liten by til å bli okkupert av prorussiske personer. Tolken jeg hadde da var en middelaldrene lærerinne med et varmt hjerte for Ukraina. På vei fra det ene barnehjemmet ville jeg stoppe å ta bilder av en lenin-statue. I det jeg stiller meg opp for å fotografere ser jeg i sideblikket at en høy fyr med skinnjakke kommer mot meg. Med det lille jeg kan av russisk forstår jeg at han spør meg om hvorfor jeg tar bilder av helte deres, min tolk kommer inn fra andre siden og skjeller ut den store mannen, forteller ham at han ikke kommer fra Ukraina og kan pelle seg over grensen tilbake til Russland. Den kvelden spiser jeg middag hos tolken og hennes familie, mens vi sitter der kommer den ene forelderen etter den andre for å levere tilbake skolebøker, flere barnefamilier forlot den dagen byen for å finne seg et tryggere sted å bo.

Barn fra et av barnehjemmene som nå ligger bak russiske linjer. Foto: Torgrim Halvari

Jeg var sist i Ukraina for noen måneder siden. Kjørte ned en gammel bil som jeg done til et droneteam som nok er i en helt annen kategori enn det teamet jeg traff i 2014. Bilen ble kjørt av meg ned til Kyiv, av ukrainske soldater videre ned til fronten. På toget hjem fikk jeg en melding med et bilde av det som en gang var bilen min. Kun få timer etter at den hadde blitt tatt i bruk var den blitt truffet av russiske droner. De som hadde overtatt den var heldigvis ute på oppdrag, så ingen ble skadd eller drept.

Selv har jeg ikke vært nede ved fronten siden krigen startet, men hendelsen med bilen ga meg en påminnelse om hvor nær krigen er og hva den innebærer.

Mange glemmer at Ukraina allerede i 2014 ble angrepet av Russland. Befolkningen har i en årrekke levd med alle de utfordringene en krig fører med seg. Vi må aldri glemme hva de kjemper for og hvor viktig denne kampen er ikke bare for dem, men også for oss.