De var våre medlemmer. De ble skutt på Trandum.

Løytnant Schei vet hva som venter. Han er dømt til døden i en tysk politirett, SS- und Polizeigericht Nord. Han er én av de 194 som henrettes på Trandum under krigen, og – så vidt vi kjenner til – ett av fire medlemmer av Norges befalslag som ble skutt her.

Løytnant Schei

Karl Fridthjof Schei deltok i felttoget i 1940, ut fra Trandum. Kompani Schei kjempet på Hadeland og i Gudbrandsdalen. På vei hjem etter demobiliseringen får han vite at sønnen, fenrik Hans Jacob Schei, var falt i kamp. Etter dette skal løytnant Schei ha sagt at kampen ikke var slutt. Og dét var den ikke, heller ikke for ham.

Schei ble lokal Milorg-sjef på Romerike. Han ble arrestert i mai 1942, satt på Møllergata 19, deretter Akershus. På fangekortet fra nr. 19 står «Deutschfeiendlich Betätigung». Tyskfiendlig virksomhet. Og «Einzelhaft». Isolasjon.

I SS- und Polizeigericht Nord, 27. august 1942, ble det to dødsdommer på Karl Schei, «for virksomhet til fordel for en fiendtlig stat og for tilskyndelse til mord».

I en nekrolog i Befalsbladet rett etter krigen står det at Schei ble hentet fra cella i totida om natta: Medfanger kunne høre at «dødsgjengen førte Karl Schei bort, men hvorhen? – Skudd var ikke å høre på Akershus i den stille natt. [...] Karl Schei ble sammen med mange andre staute nordmenn ført til Trandum – og henrettet, – i de for ham så kjente traktene, der han gjennom mange år hadde utført sin militær-tjeneste.»

Fenrik Reitan

Harald Reitan var en av de første som så den tyske flåtestyrken som kom inn Oslofjorden, 9. april 1940. Fenriken var sjef på Stjernås orografstasjon, sør for Drøbak – og varslet Oscarsborg festning. Selv deltok han ikke i kampene, og hadde heller ikke mye å slåss med, oppsatt som han var med en Colt-pistol og 14 skudd – og sabel. Men han tok snart opp motstandskampen, som Milorg-leder. Og fikk svi for det.

Harald Reitan ble troppssjef i Milorgs avsnitt D13 i Stor-Oslo. Her skal han ha vært leder for D1324, en sabotasje- og likvidasjonsgruppe. Vinteren 1943 rulles den opp. Reitan blir arrestert, og havner i Møllegata 19. Her blir han brutalt torturert: «pint på det frykteligste», som det ble meldt etter krigen. Her sitter han et år, før han overføres til Akershus fengsel. 24. mai 1944 bringes han til SS-domstolen på Frogner. Rettssaken er kort, utfallet gitt: Dødsdom – «for virksomhet til fordel for en fiendtlig stat». To dager senere henrettes Harald Reitan i Trandumskogen.

Sersjant Dølerud

Harald Dølerud deltok i felttoget på Ringerike og Hadeland, der noen av de hardeste kampene i Sør-Norge sto. Deretter går han inn i politiet – og motstandskampen. Som konstabel er Dølerud vaktsjef ved en avdeling for politiske fanger på Ullevål sykehus. Han blir med i en gruppe som får flere fanger i sikkerhet.

Dølerud blir selv tatt under fluktforsøk til Storbritannia; arrestert i Ålesund i februar 1942. Han er én av 18 mann som tas under et forsøk på å komme seg over til Storbritannia med fiskekutteren «Viggo». Dølerud ble skutt i Trandumskogen våren 1942; henrettet uten dom.

Harald Dølerud var blant de første som ble identifisert i juni 1945. Dødsattesten fastslår «skuddsår» som dødsårsak. Det var ikke mye tvil.

Sersjant Godager

Leonard Godager var gardist, ble politikonstabel – og motstandsmann. Når krigen bryter ut er han sersjant i Garden, og deltar i felttoget april 1940. Han sto i 3. gardekompani, som fikk i oppdrag å stanse den tyske framrykkingen fra Fornebu, uten å lykkes. Det er uklart om Godager var med.

Som politikonstabel blir Godager, i likhet med Harald Dølerud, utplassert ved en spesiell avdeling på Ullevål sykehus, for å vokte politiske fanger. Her kommer også han med i motstandsarbeidet, og hjelper fanger på ulikt vis. Han skal ha sagt at «Je såg mye som je itte såg». Godager, og andre, så bort – eller de hjalp til, også for at fanger kunne rømme.

Godager tas også under fluktforsøk med «Viggo» til Storbritannia – etter en infiltrasjon av Henry Rinnans folk. Godager ble skutt i Trandumskogen våren 1942; henrettet uten dom.