Generaler og admiraler:  
Dere er grovt underbetalt! 

Generalene og admiralene går ikke til kamp for høyere lønn, men har tidvis likevel klart å bli lønnsvinnere. Rikelig belønnet av konger og regjeringer. Og er nå på statlig lederlønn, uten lønnskamp. Stabsfanejunkere og sersjanter har derimot måttet stå på barrikadene; også for å redusere lønnsnedslag! Hærhistorien – og forbundshistorien – kan kaste lys over mange skyggelagte sider ved lønn og avlønning, verdi og verdsetting!

Og nei, Eirik Kristoffersen og Lars Lervik, dere vil nok ikke vinne fram med lønnskrav basert på hva noen av deres forgjengere ble tilgodesett med. Selv ikke med et kampvillig NOF i ryggen!

Enevoldstidens lønnspose

Vi er i enevoldstiden. Norge styres fra København. I 1628 opprettes en egen norsk hær. Fram til vi får vår egen marine i 1814 er Hæren i realiteten det norske forsvaret – oftest med en generalmajor som hærsjef, og dermed i praksis forsvarssjef.

De høyeste sjefer blir rikelig belønnet av kongen. Lavere sjefer måtte til dels drive inn sin egen lønn. Og de lavest i hierarkiet? Avspist med småpenger.

Lønnstabeller er noe nytt. Lønn har det alltid vært – i form av kontanter eller krigsbytte. Eller belønning i form av opprykk i grad og status, med tilhørende rettigheter og privilegier. Fortjent eller ikke, kongen avgjorde hva en kar var verdt!

Vi er i 1671. Hæren i Norge har én generalmajor. Som blir rikelig belønnet. 3000 riksdaler mener kongen at generalen er verdt. Mens er vervet soldat verdsettes til 30 riksdaler, altså én prosent av generalens lønn. Og hva kunne en få for 30 riksdaler? Tja, prisene svingte da som nå, men ti kyr, for eksempel.

Summene sier oss ingen ting i dag. Men, altså: Generalen mottok tilsvarende 2,9 prosent av det samlede årsbudsjettet!

Dagens lønnsnivå

Skulle den samme andelen (av samlet forsvarsbudsjett) gjelde i dag, ville forsvars-/hærsjefen bli avlønnet med pene 3,2; nei ikke millioner – milliarder! Om vi derimot tok kun Hærens eget budsjett, ville hærsjefen motta lusne 232 millioner.

Sånn nytter det ikke å regne, det skjønner selv en fagforening (og trolig også en general). Men moro er det nå, lell. Som beregningene til humoristen Kjell Aukrust, mangeårig skattet bidragsyter i Mannskapsavisa: Han konstaterte at rekruttene etter krigen ble høyere og høyere. Og da, mente Flåklypas far, måtte det jo gå an å regne seg tilbake, til slaget på Stiklestad. Hvor, altså rent statistisk sett, krigerne knapt kunne ha vært høyere enn en tomflaske!

Lønnskostnadene har alltid vært en høy andel av samlede kostnader for et norsk forsvar.

Da et nytt reglement for militæretaten kom i 1671, måtte et infanteriregiment regne med at 45 prosent av budsjettet gikk til lønnskostnader. Spol fram til vår tid: Rundt regnet 45 prosent av driftsbudsjettet går til personellforvaltning.

Så, hva tjener toppsjefene i dagens forsvar? Forsvarssjefen er rimeligvis best betalt, med en årslønn på rundt to millioner. Hærsjefen, og de andre grensjefene, må nøye seg med drøyt halvannen million. (Som blir rene småpengene sammenlignet med toppene i de største selskapene i norske forsvarsindustri, med over ti millioner!) Grunnlønnen for en sersjant/kvartermester ligger for referansens skyld på ca. 450.000 i året; for en oberstløytnant/kommandørkaptein på trekvart million.

Avstanden mellom toppen og til de lavere grader er fortsatt markant, i hvert fall hvis vi ser på grunnlønn. Når alle tillegg tas med er den langt mindre, for toppene har ikke tillegg. Selv om forsvarssjefen har fire ganger høyere lønn enn sersjanten er forskjellen minimal – om vi sammenligner med 1671!

Lønningene har gått opp – forskjellene har gått ned.