Lønna kommer på konto,  
men ikke helt av seg selv!  

Det er handelskrig, det er virkelig krig; det er opprustning og skattetrykk. Altså helt som normalt, historisk sett. Og lønnsforhandlinger, som vanlig. Men dét har det ikke alltid vært!

Lønnsdannelse, gjesp. Lønnstrinn og lønnstabeller, skattetrekk og tillegg; frontfag og forhandlinger – om rammer, overheng og glidning, sukk. Tunge, tekniske saker for de interesserte og innvidde.

Reallønn, øvingstillegg og pensjonsgrunnlag, derimot: Atskillig mer begripelig. Og når lønna kommer på konto, da er sannhetens øyeblikk kommet!

Lønn på konto. Ja, selvsagt. Men både bankvesen og teknologi har utviklet seg mye siden de eldste av dagens forsvarsansatte tok på seg uniformen første gang. De vil huske lønningsposen. Altså en pose, eller mer en konvolutt, med klingende cash. Det var slik det var for de fleste lønnstakere til ut på 1970-tallet. Da kom lønnskonto og sjekkhefte for fullt. Bankkort fulgte med, men først bare som id. Magnetstripa kom senere – før chipen!

Skatt for kriger!

Banker var det smått med i riktig gamle dager, på 1600- og 1700-tallet, men skatter var det – og skattene økte i krigerske tider. Ekstraskatter ble pålagt etter behov, og behovet var størst når det skulle kriges, og krigsgjeld gjøres opp. Og når kostbare prinsessebryllup skulle holdes!

Nei, det var ikke lønnstrekk, men det var skattevesen! Skattene måtte kreves inn, og innkrevingen var en hovedoppgave for stattholderen og fogdene (futene). Når de ikke vant fram ble andre sendt ut: Hærsoldater ble satt inn i for å fylle statskassa – og for å sikre sin egen lønn. Hvilke maktmidler brukte de? Mildt press, og ikke militær tvang; ikke direkte: Seks mann ledet av en offiser møtte hos den som hadde restskatt, tok losji og åt og drakk på skyldnerens bekostning til han ga etter. Spist og drukket i senk. Eneveldet kunne tillate seg sånt.

Det ble ikke utskrevet ekstra skatt for å finansiere Tysklandsbrigaden (eller senere intops-deltakelse). Men dét skjedde på 1700-tallet, for å håndtere finanskrisen etter nøytralitetsvakten i Slesvig!

Lønn for strevet?

Joda, lønna tikker inn, nesten uansett. Men ikke hvilken som helst sum. Noen har jobbet hardt for normallønn og tillegg. I over hundre år, faktisk. Og fremst i fronten har NOF, tidligere Norges befalslag, stått; de siste femti år med LO og LO Stat i ryggen.

I år er det mellomoppgjør. Da handler det bare om penger, som om det er «bare»! Annethvert år er det hovedoppgjør, da flere forhold ligger på bordet. Forsvarsansatte er statsansatte. Det er staten det forhandles med, om lønn og arbeidsvilkår. Og det er hovedavtalen og hovedtariffavtalen som ligger i bånn.

Det var ikke framforhandlede avtaler eller regulære lønnsforhandlinger for et drøyt hundreår siden, da NOF ble til, i 1896, som Den norske landsunderofficersforening. Lønnskamp var én av årsakene til at forbundet ble stiftet – for med samlet styrke å fremme krav. I 1913 kunne foreningen således melde at lønnspålegg var oppnådd: 100 kroner året!

Staale Reiten har vært med i NOF så lenge at de færreste husker når han kastet seg inn i lønnsforhandlingene. I et trettitalls år har han fulgt de de sentrale, ført av LO Stat. For det forhandles først sentralt, med staten. Deretter lokalt om den delen av tillegget som er øremerket lokal fordeling. Da er vi nede ikke bare på avdelingsnivå, men på enkeltperson – og dette en stor og viktig oppgave for NOFs lokale tillitsvalgte.

Staale Reiten har fulgt de sentrale lønnsforhandlingene i tre tiår – og sett høyere lønn komme, og opplevd en rekke tillegg forsvinne. 

Legg lønnstabeller fra ulike tidsepoker ved siden av hverandre – og økningene er formidable. Som i samfunnet for øvrig. Tjener forsvarsansatte godt? Vanskelig å si, mener Staale Reiten. Grunnlønna med faste tillegg er ikke nødvendigvis høy, mener han, og for mange er det variable tillegg som drar opp utbetalingene. En må se på totalen – og på timelønna! For fortsatt jobber mange godt over et årsverk.

Forhandlinger for alle

Allerede på 1930-tallet ivret Befalslagets legendariske formann Per Skotte for å gå sammen med andre statsansatte, for å utnytte styrken til en «samlet fylking». Allerede hadde forbundet forhandlingsrett. Det var derfor ikke nødvendig å gå inn i en større sammenslutning for å få fremmet sine lønnskrav, men når forbundet gikk inn i LO i 1961, var det ut fra den samme tankegangen: Styrken i å stå sammen med andre.

Egil André Aas har vært med enda lengre enn Staale Reiten; først i NOF, så – og inntil i fjor høst – som leder for LO Stat. Som nyvalgt forbundsleder i 2010 uttalte han at «Forsvaret er en statlig lønnstaper», etter at forsvarsansatte kom dårligst ut i statsoppgjøret. Det var for 15 år siden, og i åtte av disse var Aas ansvarlig for de statsansattes lønnsforhandlinger. Hvordan kommer forsvarsansatte ut nå?

Egil André Aas har ledet både NOF og LO Stat – og vært med på å få gjennomslag for vesentlige lønnsforbedringer de siste tiårene. 

Atskillig bedre, mener Aas, og forklarer det med to grep NOF har gått i bresjen for, og som LO Stat har tatt videre: Først aksept for å ta i bruk ledige lønnsrammer for løytnanter og kapteiner/kapteinløytnanter (etablert som seniorrammer), deretter å få på plass en helt ny lønnsmodell (med nye oppjusterte lønnsrammer) da ordningen med offiserer og spesialister ble innført i 2015. – Da måtte systemet endres, og vi lykkes med å få til et nytt regime for Forsvaret som har sikret forsvarsansatte en bedre lønnsutvikling. Andre deler av staten har dessverre blitt sittende igjen med gammel modell. Dermed har vi oppnådd en god og forbedret lønnsutvikling, og tatt inn etterslep.

Anmodning om lønnspålegg

Formaliserte forhandlinger har vi hatt et hundretalls år. Før det, da forbundet ble stiftet, måtte underoffiserene høfligst anmode om lønnsøkning. Sa departementet nei, ble saken ofte tatt direkte inn til Stortinget. Der hendte det at militærkomiteen sa ja!

I en «indtrængende anmodning» om lønnsøkning i 1899 ber forbundet om et påslag for sersjanter på 30 øre dagen, og 20 øre for øvrige grader. Er kravet rimelig? Absolutt, argumenterer de tillitsvalgte. Det er tross alt 24 år siden gjeldende satser ble fastsatt! Rimelig? Slett ikke, mener Forsvarsdepartementet, men overkjøres av Stortinget.

Resultat: 60 kroner pluss i året for sersjanter! Mindre enn forlangt, og er det egentlig en økning – når tjenestetida øker? Nei, mener forbundet, og fortsetter lønnskampen. Som det har gjort, til denne dag.

Å sammenligne datidas lønnsnivå med dagens gir ingen mening. Verdt å merke seg er derimot at lønnsforskjellen mellom lavere og høyere grader er kraftig utjevnet. For ennå i 1917 konstaterer forbundet at «Mens generalens lønn forhøies med kr. 6 000,00 forhøies kvartermesterens med kr. 800,00». Hvis en høyere embedsmann trenger et så stort tillegg for en menneskeverdig tilværelse; hva da med «den anden tjenestemand»? Jo, han henvises «sulteforing for sig og sine»!

Det har i nyere tid vært akseptable tillegg, år for år – også for de lavere grader. Og som en liten ahistorisk kuriositet: I 2012 fikk alle medlemmer et tillegg på minimum 12 000. Femti år tidligere var det hele årslønna til en fersk sersjant.

Lønna har økt, og den kommer på konto, måned for måned. Men økningene har ikke kommet av seg selv. Det står sterke organisasjoner og dyktige forhandlere bak!