Nordområdene i ny kurs – mellom strategi, allianse og budsjettrealiteter

Regjeringens nye nordområdestrategi, Norway in the North markerte et tydelig strategisk skifte i norsk politikk for nordområdene og Arktis. Strategien signaliserer en vilje til å se nordområdene som mer enn et ytterpunkt på kartet – mer enn en perifer region med særskilte behov. Den plasserer nordområdene i sentrum av norsk utenriks-, forsvars- og samfunnspolitikk.

Omtrent samtidig vedtok NATO-toppmøtet i Haag at medlemslandene skal bruke fem prosent i året av samlet verdiskaping (brutto nasjonalprodukt, BNP) på forsvar og sikkerhet, hvorav 3,5 prosent til tradisjonelt forsvar og 1,5 prosent til tiltak som styrker den militære evnen gjennom sivil beredskap, infrastruktur, forsyningssikkerhet og motstandsdyktige samfunn.

De to initiativene peker i samme retning.

• Nordområdestrategien gir den politiske og geografiske rammen for Norges rolle i Arktis.
• NATO-vedtaket gir økonomisk og alliert legitimitet til å styrke både militær og sivil kapasitet i nord.
• Sammen åpner de for et nytt handlingsrom - men også for en vanskelig balanse mellom ambisjoner og realøkonomi.

Strategien har brede mål; å sikre norsk handlefrihet, utvikle totalforsvaret, styrke lokalsamfunn, bygge infrastruktur og legge til rette for næringsutvikling. Hensikten er å knytte sammen suverenitetshevdelse, samfunnssikkerhet og verdiskaping. Nord skal ikke bare være et sikkerhetspolitisk rom, men et levende samfunn der nærvær, bosetting og aktivitet utgjør selve grunnlaget for nasjonal beredskap.

Det mest nyskapende i strategien er dens helhetlige tilnærming. Der tidligere strategier har hatt sektorvise mål – én for næring, én for forsvar, én for miljø – forsøker Norway in the North å se alt i sammenheng. Totalforsvarsbegrepet, som lenge har vært et prinsipp mer enn praksis, gis ny relevans. Nå er sivile samfunnsfunksjoner, transportårer, energiforsyning, havner og kommunikasjon like viktige for nasjonal sikkerhet som militær tilstedeværelse.

Den nye kursen legger derfor grunnlag for et politisk skifte: fra ren territorialforsvarstenkning til en bred sikkerhetsforståelse, der beredskap bygges gjennom samfunnsutvikling.

Strategien understreker også Norges rolle som kunnskapsnasjon i Arktis. Forskning, utdanning og kompetansebygging i nord skal ikke bare skape vekst, men styrke landets strategiske posisjon. Dette kobles tett til internasjonalt samarbeid. Norge skal være en aktiv alliert og bidra med kunnskap, overvåkning og beredskap i nordområdene – en region som stadig flere stormakter har interesse for. Den arktiske dimensjonen i NATO-samarbeidet får dermed et tydeligere norsk ansikt.

Det er likevel flere spørsmål knyttet til sentrale deler av strategien:

• Realiseringen av planen krever tett samspill mellom stat, fylkeskommuner, kommuner, næringsliv og forskningsmiljøer – en koordinering som historisk har vist seg krevende. Manglende kapasitet, byråkratiske skiller og geografisk avstand kan raskt bli flaskehalser.
• Ingen strategi kan realiseres uten prioriteringer. Norway in the North er rik på ambisjoner, men fortsatt fattig på konkretisering. Hvilke tiltak som skal komme først, og hvordan de skal finansieres, er foreløpig uavklart. 

Svaret på det siste kan man gå til forslaget til statsbudsjett for 2026 for å finne. Det er her man finner svaret på spenningen mellom ambisjon og realitet.

Regjeringen legger i forslaget opp til at Norge skal nærme seg 3,5 prosent av BNP til tradisjonelt forsvar innen 2028, med en sterk økning allerede i 2026. Økningen går i hovedsak til operative kapasiteter – Hæren, luftvern, maritim overvåkning og fornyelse av materiell. Samtidig er det tydelig at personell og beredskap prioriteres høyere enn før. Antall årsverk i Forsvaret skal økes betydelig. Tiltak for bedre rekruttering og bosetting i nord får øremerkede midler.

På den sivile siden av forsvarsrammen – den såkalte 1,5 prosenten – finner vi flere initiativer som direkte støtter Norway in the North. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til totalforsvarsprogrammet, styrke sivil beredskap og bygge ut energiinfrastruktur med beredskapsverdi. Det settes av midler til å styrke kraftforsyningen i Nord-Norge, blant annet gjennom oppgraderinger i Finnmark og satsing på grønn energi som skal dekke både sivile og militære behov. Samferdselsdelen inkluderer investeringer i E6 og E10 som militærstrategiske transportlinjer, samt støtte til havneutbygging i Troms og Nordland.

Også digital motstandskraft løftes frem. Budsjettforslaget prioriterer bedre sikring av kommunikasjonssystemer og datasentre i nord, tiltak som både styrker samfunnsberedskap og militær ledelseskapasitet. Samtidig økes midlene til fylkesmennenes beredskapsarbeid, med særlig fokus på totalforsvarssamvirke mellom sivile og militære aktører.

Likevel er det begrenset hvor langt disse tiltakene kan strekkes. Inflasjon og høy kostnadsvekst spiser store deler av budsjettøkningen, og etterslepet fra tidligere investeringer binder mye av handlingsrommet. Når man trekker fra lønns- og prisvekst, fremstår reell vekst i de sivile beredskapsmidlene som beskjeden. Dette skaper en situasjon der Norway in the North får anerkjennelse på papiret, men fortsatt mangler tydelig finansiering i praksis.

Femprosentmålet gir riktignok et nytt rammeverk, et nytt mål, men ingen automatisk budsjettøkning. Det er et mål, ikke en garanti. Balansen mellom den sivile og den militære delen er heller ikke gitt. For Norge betyr det at regjeringen må finne balansen mellom klassisk forsvarsoppbygging og bred samfunnssikkerhet. Hvor mye av forsvarsøkningen skal gå til kampkraft – og hvor mye til beredskap og infrastruktur? Dette spørsmålet blir stadig mer presserende etter hvert som NATO forsterker sin felles planlegging i nordområdene.

Her oppstår en interessant dynamikk: Nordområdestrategien kan bli et redskap for å operasjonalisere NATO-vedtaket på norsk territorium. Den gir en nasjonal struktur som samsvarer med alliansens bredere forståelse av sikkerhet. Samtidig må Norge dokumentere at investeringer i nord faktisk bidrar til alliert forsvarsevne, ikke bare regional utvikling. Det krever en mer systematisk måling av effekter – hvordan infrastruktur, næringsliv og samfunnsberedskap konkret styrker nasjonal motstandskraft.

NATO har på sin side tydeliggjort at sivil robusthet og motstandsdyktighet er del av det kollektive forsvarsbegrepet. I denne sammenhengen får nordområdene en strategisk nøkkelrolle. Regionen er ikke bare et geografisk perifert område, men et grenseområde mellom NATO og Russland, mellom ressursforvaltning og sikkerhetspolitikk. Infrastrukturprosjekter i nord – fra veier og havner til energisystemer – får dermed en dobbelt funksjon; de tjener både lokalsamfunn og alliansens samlede forsvarsevne.

For at satsingen skal lykkes, må imidlertid gjennomføringen styrkes. Flere faktorer peker seg ut; behovet for raskere beslutningsprosesser, bedre koordinering mellom sivile og militære aktører, og et klarere skille mellom investeringer som styrker beredskap på kort sikt og dem som bygger langsiktig robusthet. 

Like viktig er personelldimensjonen. Rekruttering, kompetanse og tilstedeværelse i nord er avgjørende for at infrastruktur og investeringer faktisk skal ha operativ verdi.

Oppsummert gir Norway in the North et tidsriktig og ambisiøst rammeverk for norsk politikk i nord. Strategien forener forsvar, beredskap og samfunnsutvikling på en måte som speiler dagens sikkerhetspolitiske virkelighet. Den gir en plattform for samarbeid mellom stat og allierte, men stiller samtidig høye krav til gjennomføringsevne, prioritering og tålmodighet.

Norge står ved et strategisk veiskille. Lykkes vi med å koble nordområdesatsingen tett til NATO-rammen og statsbudsjettets prioriteringer, kan nord bli et forbilde for integrert sikkerhetspolitikk – en praktisk modell for hvordan totalforsvaret fungerer i praksis.

Hvis ikke vi greier det, risikerer vi at satsingen forblir et ambisiøst veikart uten fart, og at nord igjen reduseres til symbolpolitikk – et område med store ord, men altfor små bevilgninger.