Vi ber familier om å flytte. Da må boligen holde mål.

Når arbeidsgiver ber deg pakke ned livet ditt, bytte skole og nabolag, er det en stor tillitserklæring å si ja. Da må rammene vi tilbyr være til å leve med, ikke bare til å «holde ut». For familier er en tjenestebolig sjelden midlertidig; den blir hjem i flere år. Summen av trekkfulle vinduer, slitent bad, uforutsigbare strømregninger og trege utbedringer er nok til at dyktige folk takker nei til nødvendig mobilitet. Det går ikke bare ut over trivsel – det svekker beredskapen.

Vi liker å snakke om «folk først». Bolig er den mest konkrete testen på om vi mener det. En tett og trygg bolig handler om helse, økonomi og hverdagslogistikk. Det handler om at barna har et rom som er varmt nok om vinteren, at voksne har plass til å jobbe hjemmefra når det trengs, at inneklimaet er godt, og at feil faktisk blir rettet innen rimelig tid. Når dette ikke er på plass, oppstår skjulte kostnader: pendling og dobbelt husholdning, frafall i nøkkelstillinger, økt rekrutteringspress og svakere fagmiljøer der vi trenger dem mest.

Hva er «tilstrekkelig standard» i 2025? La oss være konkrete. Boligen må være tett og energieffektiv nok til at strømregningen er forutsigbar. Ventilasjon og fuktsikring skal være dokumentert og etterprøvbar. Kjøkken og bad må ligge innen normal levetid – ikke være lappet og limt til de knapt henger sammen. Det skal finnes lagringsplass og en planløsning som fungerer for en familie. Stabilt bredbånd er ikke luksus, men infrastruktur på linje med vann og varme. Og når noe svikter, må det finnes en forutsigbar serviceordning med klare svartider.

Skeptikeren vil si at «alt kan ikke være nytt og perfekt». Det er riktig. Men i dag er gapet for stort mellom behov og leveranse. Vi trenger ikke gullkraner; vi trenger standard og forutsigbarhet. Vi trenger en portefølje der det dårligste 20-prosent-segmentet fases ut raskt, der vedlikehold planlegges i tide, og der vi i pressområder bruker smarte, midlertidige løsninger – modulboliger med kvalitet, ikke brakkerigg – for å tette hullene.

Dette er også et spørsmål om åpenhet. Ansatte som vurderer flytting skal kunne se en oppdatert tilstandsstatus for aktuelle boliger, før de sier ja. En enkel, digital oversikt over hver enhet – med energimerke, inneklimarapport, dato for siste oppgradering og responstid for feil – vil både øke tilliten og presse fram bedre praksis. Når vi må vise fram standarden, blir det vanskeligere å skyve problemene foran oss.

Hva gjør vi nå? Her er en enkel startpakke som kan gjennomføres på 90 dager:

For det første: Innfør minimumsstandard før innflytting. Ingen utleie uten uavhengig tilstandsvurdering og dokumenterte utbedringer av kritiske punkter (tetthet, varme, ventilasjon og el-sikkerhet). Publiser status åpent for ansatte.

For det andre: Etabler en serviceavtale med responstid. Kritiske feil – varme, vann, strøm og lås – skal håndteres innen 24–72 timer. All rapportering og kommunikasjon går via ett kontaktpunkt, og sakene er sporbare. Det skaper forutsigbarhet og ansvar.

For det tredje: Der boligstandarden ikke holder mål, skal ansatte kunne velge et markedsjustert boligtilskudd som faktisk gjør privat leie mulig uten økonomisk tap for familien. Mobilitet kan ikke strande på geografi.

For det fjerde: Lag en tydelig plan for fornyelse og utfasing. Ranger porteføljen etter tilstand og levetid. Start med å oppgradere eller avhende de dårligste enhetene først. Når vi øker bunnen, løfter vi snittet.

For det femte: Tenk helhetlig familie. Flytting er mer enn nøkler. Garantert barnehage-/SFO-plass, aktiv støtte til partnerjobb og en flytte-/etableringsstøtte som speiler reelle kostnader, er tiltak som gjør «ja» mulig – særlig i distriktskommuner med trangt marked.

Noen vil mene at dette koster for mye. Men regningen for å la være er høyere: rekruttering som ikke lykkes, økt turnover, tap av kompetanse og svakere operativ evne. Vedlikehold som tas i tide, er alltid billigere enn krisehåndtering. Og en transparent standard gjør at vi bruker pengene smartere: Der kvaliteten allerede er god, trenger vi bare drift; der den er for dårlig, vet vi hva vi må gjøre.

Kultur og ledelse er avgjørende. Når lokal ledelse har ansvar for å lykkes med flytting og bemanning, må de også ha verktøy og insentiver for å sikre boligkvalitet. Brukerråd for bolig i hver garnison, faste befaringsdager og årlige rapporter om standard, feiltyper og utbedringstider gir både stemme og styring. Ledere som leverer på kvalitet, bør merkes – og belønnes.

Til syvende og sist handler dette om respekt. Vi ber folk flytte fordi oppdraget krever det. Da må vi møte dem med rammer som gjør det mulig å leve godt – ikke bare akkurat godt nok. En ryddig, funksjonell og forutsigbar bolig sender et klart budskap: Jobben din og familien din betyr noe. Det bygger lojalitet, tilhørighet og stolthet. Og det styrker beredskapen.